Da vi kom hjem fra sykehuset i slutten av september hadde vi jo sonden med oss på slep. Etter halvannen uke kunne den endelig fjernes, og Liamsen spiste nok på egenhånd. Alle hjerter gledet seg, og vi nøt å endelig ha en "normal" baby. Etterhvert som tiden går ser vi at vektøkningen fortsetter, men ikke i samme tempo som før. Han har dager hvor han har måltider ned i 40-50 ml, og når måltidene egentlig bør være på 70-80 sier det seg selv at det er for lite. Men vekten fortsetter å krype oppover, sakte men sikkert, så vi avventer, men kontakter spiseteamet på barneavdelingen for sikkerhetsskyld. Etter et møte på sykehuset får vi konstatert at vi har en baby med spisevegring, men enn så lenge får han i seg nok væske og kalorier til at han klarer seg. Jeg blir beroliget, og ser at gutten spiser mer bare jeg får slappet nok av. Dette var i desember, og julen ble fin, selv om vi talte milliliter hver eneste måltid.
Utover i januar ser vi igjen at han spiser dårligere. Grøten som før var namnam, er nå helt grusom. Dette skjedde etter at jeg var så frekk at jeg prøvde å gi ham middagsglass. Han har dårlige dager, jeg jobber med å slappe av, og det tar seg opp igjen. Utover i februar har han noen veldig gode dager, med måltider opp mot 100 ml (selv om de egentlig burde være 120-150), og vi rekker å tenke at NÅ løsner det! Så smeller det...
Gutten lukker munnen, nekter å suge. Han biter på flasken, spytter, freser, og blir rasende om vi maser for mye. Han spiser kun på ammeputen i sofaen, det er kun mamma som får gi mat, vi må ha tven på, og det må være ro i stua. Igjen er vi nede i 30-50 ml pr måltid. Jeg fikk beskjed av spiseteamet at jeg skulle kontakte dem om jeg syns det ble "for gale", og 18 februar fikk jeg nok. Jeg fikk time på sykehuset allerede neste dag. Når vi kommer opp på sykehuset blir han undersøkt på alle mulige vis, og leger og sykepleiere sier at vi har et prakteksemplar av en gutt. (Som om vi ikke visste det, lizzm!) Han smiler og flørter, og viser seg virkelig frem fra sin beste side. Helt til han må spise. Da fikk legene se hvordan han vegrer og spytter, og etter litt diskusjon var dommen klar. Sonden må inn igjen, slik at han kan få en liten pause fra spisemaset. Det har også blitt sendt henvisning til spiseteam i kommunen.
Så nå har vi igjen baby med slange, og vet du. Jeg ble så lettet at jeg hulkegråt! Jeg trenger ikke lenger være redd for at han skal bli dehydrert. Jeg kan faktisk ta ham med på middagsbesøk hos besteforeldrene, uten å grue meg til han skal ha mat! Jeg trenger ikke bekymre meg hvert eneste sekund hele dagen. Han skal få flaske først, og så sonder vi det han ikke orker. Grøt og pureer tar vi litt som det kommer, og han skal få tilbud hver dag, men helt uten mas. Vi har nå hatt sonde i et døgn, og skuldrene mine er flere hakk lavere. Og i natt har jeg sovet bedre enn på lenge!
Og guttungen selv, han er strålende fornøyd selvsagt. Han slipper jo å spise mer enn en han vil selv!
