Litt action i hverdagen skader vel ingen?

Det kan se ut til at minsten synes hverdagene er kjedelige. Vi er liksom bare hjemme, ser på tv, sonder, leker på gulvet, sonder, skifter bleie, lager middag, sonder og ser litt mer på tv. Jeg forstår jo godt at det blir kjedelig i lengden, og det ser ut til at Liamsen selv evner å finne løsninger.

Onsdag startet vi dagen med å finne en sondeløs Liam i sengen. Et stk stort glis, en sonde som dinglet, og en mor som sukket tungt. Da var det bare å komme seg i klærne, pakke i bilen, og avgårde til sykehuset med oss. Vi har vært innom barneavdelingen 4D noen ganger, og møtte en blid sykepleier i heisen. "Jaja, dere er tilbake alt?" Jeg kunne jo ikke annet enn å bekrefte, og forklarte at Liamsen hadde funnet det for godt å rive ut sonden en eller annen gang i løpet av natta.

I heisen på vei til barneavdelingen.

Vi begynner å føle oss hjemme her etterhvert.

 Vi melder oss i luken, og får beskjed om å sette oss ned å vente. Vi kommer i prat med en koselig dame og sønnene hennes mens vi venter, og Liamsen sjarmerer dem trill rundt alle tre. Etter en liten stund kommer en sykepleier vi kjenner fra før bort til oss, og vi går inn på et lite behandlingsrom. Her legges Liam på benken mens alt gjøres klart. Han blir helt alvorlig, så jeg mistenker at han begynner å skjønne at det ikke lover godt, når man blir lagt på benken med et papirunderlag.

Å få lagt ned sonde er ikke pent. Jeg har blitt spurt om jeg har lyst til å lære det selv, men siden vi bor så nært sykehuset ser jeg ikke poenget med det. Da kan mamma være den som trøster, og ikke den som trøkker en silikonslange inn nesa, og helt ned i magen. Så kan heller sykepleierne ha den jobben...

Lurer på om han skjønner hva som skal skje?

Tortur overstått. Ikke særlig fornøyd.

Når alt er overstått tusler vi oss hjem igjen. Endelig kan Liamsen få dagens første skikkelige måltid, og resten av dagen forløper som normalt. Storebror Leon skal i bursdagsselskap, lekser skal gjøres, og middag skal inntas. Liam får kveldsmat, og bæres ut på badet for kveldsstell og deretter legging. Men siden han liker at det skjer noe, får han det for godt å kaste opp litt. Sondebarn gjør gjerne det, siden sonden er et fremmedlegeme som dingler bak i halsen. Vi tørker, og tror vi er ferdige, når han plutselig brekker seg noe voldsomt. Jeg blir full av gulp, gulvet blir fult av gulp, og det samme blir guttungen. I det jeg legger ham på stellebordet for å få tørket av ham svineriet ser jeg det. Det har kommet melk ut av nesen hans, og den melken har rett og slett dyttet ut sonden. Så der ligger han. Sondeløs for andre gang på en og samme dag.

Vel, det er ikke annet å gjøre enn å pakke sakene og komme oss avgårde til barneavdelingen igjen. Heldigvis hadde dagvaktene gått hjem, så vi slapp i hvertfall å treffe på noen av de samme som tidligere på dagen. Sykepleieren som hjalp oss lo godt, og skrøt veldig av Liamsen som vet å holde pulsen til foreldrene oppe. Aldri så gale at det ikke er godt for noe?

Hverdagen med sondebaby

Å ha en sondebaby er ikke som å ha en vanlig baby. Men det har flere fordeler enn å ha en flaskebaby som nekter å spise! Borte er redselen for dehydrering og underernæring, og man er ikke lenger lenket til sofa og Baby Einstein på tv for å få i ham de viktige millilitrene. Etter at sonden ble lagt ned har vi en baby som faktisk kan bli med på middagsbesøk hos farmor, uten at mammaen trenger å ha vondt i magen av redsel. Vi har en baby vi kan ta med ut på tur, på besøk, på kjøpesenter. Og vi har en baby som kan få mat av pappaen sin. Akkurat den biten setter hu mor veldig stor pris på! Den første sovemorgenen siden ca Juni smakte fortreffelig.

Klart, det er ikke bare bare. Man må ha med rene sprøyter. En til å aspirere med (Trekke opp mageinnhold for å se at sonden ligger riktig.), en med noen milliliter rent vann til å skylle gjennom sonden med, og en stor en til å sende melken ned i magen med. Man må også passe på å ha med mandrengen over alt, tilfelle sondebabyen får det for seg at sonden må rives ut. Og det skjer jo! (Mandrengen er en ståltråd som puttes ned i sonden for å "stive den av", slik at det er mulig å få dyttet den helt fra nesen og ned i magesekken.) Sondemating tar også tid. Vi bruker ca 45 minutter på å sonde 120/130 ml. Går det for fort, kommer halvparten i retur underveis i måltidet. Det skal sies, at siden en sonde er et fremmedlegeme som henger og dingler bak i svelget, er det stor sjans for at deler av måltidene kommer i retur likevel. Vi tørker gulp fra gulvet minst to ganger daglig. Noen ganger kommer det med en gang, andre ganger tar det en time. Alt som skal til er et kremt, et host, eller et nys, og vips! Old Faithful!

Status etter en uke med sonding var +140 gram. Fantastisk! Barnelegen var strålende fornøyd, og kunne fortelle at det tydeligvis bare er mengden det står på når det gjelder vekten. Det utelukker malabsorbsjon og en del andre ting. Hurra! Vi fortsetter med sonden en stund fremover, siden han nå omtrent ikke spiser selv i det hele tatt. Må jeg ikke, så gidder jeg ikke. Dette er vistnok ganske vanlig, så vi stresser ikke med det. Dersom dette blir langvarig, over flere måneder, kan det være aktuelt og få operert inn en PEG eller en "knapp" på magen. Da slipper vi slanger i ansiktet, og irritasjon i nese og svelg. Vi er ikke der enda, men det er en fortløpende vurdering. Bare tiden vil vise. Som den kontrollfreaken jeg er stresser jeg litt med dette "ikke vite-greiene", men jeg fikk god trening i løpet av de 15 ukene på nyfødtintensiven, så det går nok greit dette også.

Foreløpig får han 5 x 120/130 pr døgn. Fire måltider på dagtid, og et om natten. Nattmåltidet gis før jeg legger meg og han får drikke det han måtte ønske, så sonder vi resten. Noen ganger går derimot sonden tett, og man må da putte luft nedi noen ganger for å "løse opp". Dette skaper bulder i magen, og da har små sondebabyer en tendens til å våkne. Da ender man opp med en stk hyperbaby i vippestolen. For det nytter ikke å sonde våkne babyer i senga, kan du tro!