Jeg tror ikke på synske og sånn, men....

 Som en disclaimer må jeg også si at jeg ikke tror på klarsynte, spøkelser, onde ånder, gjenferd, zombier, trollmenn og denslags. Jeg er mildt sagt en skeptiker. Men jeg tror på mamma! Jeg har tidligere nevnt min småsynske mor, og tenkte jeg skulle utdype litt mer.

Hun har en tendens til å "vite" ting, særlig når det gjelder svangerskap, fødsler, kjønn, og eventuelle tidlige fødsler, særlig når det gjelder folk som står henne nær. Vi har alltid syntes at det har vært litt festlig at hun har "tippet riktig" når venninner, tanter og naboer skulle ha barn, men har i grunnen ikke lagt så veldig mye i det. Men da jeg selv var gravid, og opplevde at alt hun sa stemte, begynte jeg å tro litt mer...

Som førstegangsgravid var det en stor glede å fortelle det til mamma. Hennes første barnebarn var på vei! Hun sa umiddelbart at jeg kom til å få en jente, og var hundreogti prosent sikker. Litt lengre ut i svangerskapet forteller hun meg at det ble fødsel 17. januar 2003. Termin var ikke før uti februar, men hun var helt sikker. Siden hun ikke tror på seg selv, dro hun bort på jobbtur, selv om hun skulle være med på fødsel. Og da 17. januar kom, endte hun opp med å sitte værfast i nordfylket da jeg gikk i fødsel. På den datoen hun hadde sagt, et halvår tidligere. Hun gikk dessverre glipp av fødselen, men lovet at neste gang skulle hun tro på seg selv!

Da bestis blir gravid like etter at Storesøster er født, kan hun fortelle at bestis vil få en liten jente i midten av oktober, og at alt vil gå bra. Vi protesterer jo, og sier som sant er at termin ikke er før nærmere slutten av november, men hun er like bestemt. Bestis fikk sitt første barn, en datter, 12 oktober, seks uker før termin. Heldigvis gikk alt bra, og hun er i dag verdens herligste tiåring, og bestevenn med min datter.

Sommeren 2006, da vi har begynt å prøve å bli gravide for andre gang, forteller mamma meg at det i 2008 vil komme en gutt. Jeg slår det fra meg, for jeg vil jo bli gravid NÅ, ikke om et år! Vel, jeg måtte vente et år, og lillebror ble født i mars 2008, akkurat slik hun sa.

I sommer hadde hun og pappa pratet litt om gudenevethva. "Jaja, Leon blir nå storebror i 2014, han." fortalte hun pappa. (For de som lurer, Leon er altså ingen andre enn lillebror i huset.) Pappa, som kjenner mamma godt, regner jo med at det er sant, og nevnte det faktisk for henne bare et par uker før jeg fortalte at jeg var gravid for tredje gang. "Hun må nå komme med nyheten snart da, om hun skal rekke 2014!" Jeg lurer bare litt på hvorfor ingen advarte MEG? Kanskje jeg kunne unngått nestenhjerteinfarktet jeg fikk!

Anywho... Hun som alltid vet kjønn, klarer ikke å få tak på det denne gang. Hennes første tanke var jente, men så "kom det en gutt og blandet seg" vistnok. Jeg var jo livredd for at det skulle være TO små ninjaer i magen, men siden vi nå har fått konstatert at det kun er en, lurer vi jo på hvor denne gutten kom fra da... La oss håpe det er søsteren min som får en uventet overraskelse, og ikke at det er en ninja som bare har gjemt seg godt! (Det finner vi ut tredje mars, da er det nemlig tid for sniktitt nummer to!)  Det hun derimot vet med sikkerhet er at jeg ikke kommer til å gå gravid så lenge som til september. "Slapp av, du rekker garantifristen for barnehager!" We shall see...

It's alive!

Siden jeg både drakk alkohol, snuste som en gal, og spiste sushi til det tøyt ut ørene før jeg fant ut at Ninja hadde flyttet inn i magen, har jeg vært litt bekymret. Er alt i orden? Er det en baby eller en mutert reke eller hva? At jeg var gravid var jo noe som var fullstendig umulig, så jeg har drukket alkohol både på nyttårsaften og ved ca 4+5 uker. I mine andre to svangerskap har testen blitt positiv allerede ved 3+5, altså en uke tidligere, og jeg har selvsagt ikke rørt alkohol. Men nå har jeg altså det, jeg som "aldri" drikker! Jaja, sånn kan det gå...

Uansett, når man er litt urolig er det bare en ting å gjøre. Ultralyd! Etter å ha forhørt meg litt med ultralydjordmoren hos Fem Jordmødre i sandnes ble vi enige om 31.1. Jeg ville da være 7+3 uker, og man ville da kunne se et vitalt foster med hjerteaktivitet.

I går var dagen. Nervøs som pokker karrer jeg meg avgårde til jobb, med vondt i halsen og tett nese. Man skal da være frisk selv om man er gravid! Dessuten er det lettere å få timene til å gå på jobb enn det er om man sitter hjemme og synes synd på seg selv. Timene gikk smertefullt sakte.. Når det endelig var på tide å komme seg avgårde løp jeg omtrent ned trappene til garasjen! En halvtime senere, etter å ha gått sikkert tre kilometer rundt på parkeringsplassen på let etter klinikken, sitter jeg på venterommet. Mannen kommer heseblesende inn døra (han måtte også lete, so much for mannlig stedsans, haha!), og vi veeenter. Og veeenter. En lyshåret dame jeg kjenner igjen fra bildet kommer løpende forbi. "Beklager, vi er litt forsinket!" Jaja, selvsagt!

Omsider blir det vår tur. Jeg legger meg på benken, får gele på magen, og tenker at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle ligge her igjen. På en benk med ultralyddingsen på magen. Plutselig, midt i det grå mylderet på tvskjermen kommer en sort boble til syne. Inni boblen er det en grå reke. Og midt i reken er det noe som blinker. Et hjerte! En levende liten Ninja, med perfekte mål og perfekt hjerteaktivitet. (Og best av alt; Det var bare en!) Jeg var faktisk ikke forberedt på å føle så mye og så sterkt for den lille reka, men (med fare for å være oversentimental og sukkersøt) jeg kjente umiddelbart at dette er et ønsket barn. Uplanlagt, ja. Men absolutt ikke uønsket! Jeg kjente plutselig hvor redd jeg er for å miste den lille Ninjaen, og hvordan dette barnet hører til hos oss. Familien vår vil bli komplett nå!

Jeg gikk i lykkerus hele resten av dagen, og bildet ble sendt på mms til ymse beste- og oldeforeldre. Det er nå offisielt at vi skal ha vårt tredje barn!

Og her er det første bildet av Ninja. Mannen insisterer på å kalle Ninja for Bubba, siden den ligner på en reke. (Du vet, Bubba fra Forrest Gump. Han som jobbet på rekebåt!). Men for meg er og blir det Ninja.