En god nummer to

Sommeren 2006 bestemte vi oss for at vi ønsket et barn til. Vi var nygift, og tenkte at NÅ var tiden inne for å fylle opp bilen med enda et barnesete. Min mor, som mistenkes å være småsynsk når det gjelder babygreier, fortalte meg at det kom en gutt i 2008, men hun visste ikke om det var jeg eller lillesøsteren min sin. Måtte jeg virkelig vente helt til 2008?

Det viste seg at jeg måtte vente et år, til juli 2007, før jeg ble gravid igjen. Etter et år med prøving hadde vi egentlig gitt opp hele greia, og bestemt oss for drøye det hele litt. En uke i juli fikk jeg besøk av bestisen min og datteren hennes. Hun ble gravid like etter at storesøster ble født, og jentene var (og er den dag i dag) veldig gode venner de også. På denne tiden bodde vi ganske øde til, og plassen gikk under navnet "hillbillyhelvete". Bestis og bestisdatter kommer på besøk en hel uke, og vi koser oss gløgg ihjel. Jeg er premenstruell som pokker, oppblåst og generelt ikke helt meg selv denne uka, og bestis mener fra dag en at "du er jo gravid, så det er jo ikke så rart". Jeg ler det bort. Jeg har jo ikke blitt gravid på et år, så hvorfor skulle jeg være det nå? Men uken går, og bestis nevner det daglig. Da uken er omme drar bestis, bestisdatter og jeg over fjorden. Jeg skal nå overnatte hos bestis, og vi er klare som egg for premieren av Harry Potter og... ja, hva var det nå igjen? Goblet of fire, kanskje? (Bær over med meg, jeg har svangerskapsrelatert alzheimer!)

Any who... Morgenen etter har bestis satt frem en test og en gammel kaffekopp til meg, og har gitt meg streng beskjed om å ta testen slik at jeg også kan innse det som, for henne, er helt opplagt. At jeg er gravid. Siden jeg er pliktoppfyllende av natur gjør jeg som jeg får beskjed om, og akkurat i det jeg skal til å kaste testen i søppelbøtten og tordne inn til bestis med I told you so-trynet mitt ser jeg noe... En skygge? Et halvt minutt går. Det er mer enn en skygge? Kanskje? Et minutt går. Jo! Det er en strek der! Den er svak, men så absolutt synlig. Bestis får testen i fleisen i halvsovende tilstand. Det var visst jeg som ble servert I told you so den morgenen der!

Hun kjører meg ned på nærmeste kjøpesenter da de åpner, inn på apoteket med oss, kjøpe test, og deretter inn på damedoen. (Jeg nevnte jo tidligere at hun og jeg har studert tester på do sammen før!) Test nummer to er også positiv, og mannen ringes. Han blir sjokkert og fortumlet, stakkaren. Han er visst aldri helt klar for de to strekene han heller!

Svangerskapet ble tøft for meg, med halsbrann og bekkenløsning fra tolvte uke. På ordinær ultralyd i uke 19 oppdages en misdannelse i navlesnoren, og jeg får tett oppfølging resten av svangerskapet.

De siste ukene var tunge, med vondter og lite søvn, og jeg var rimelig klar for fødsel da det hele begynte en mandag morgen i mars 2008. Kontroll samme morgen viste at vekstavviket hadde økt betraktelig, og jeg fikk beskjed om at dersom jeg ønsket å få fødsel i gang på normalt vis, så hadde jeg til neste morgen å få det til på. Lite visste  jeg at kynnerene jeg hadde da, de første i hele svangerskapet, var modningsrier! I tolv-tiden går det opp for meg at det er fødsel på gang, og halv ett tør ikke mamma ha meg i hus lengre, til tross for at jeg ikke synes det er så forferdelig egentlig. Mannen og jeg sendes avgårde til sykehuset, og blir skrevet inn klokken 13.00, med fire centimeters åpning. Ikke aktiv fødsel enda, men siden jeg var andregangs så mente hun det var like greit å legge meg inn. Og godt var det, for snaue halvannen time senere går vannet midt i første pressri, og klokken 14.40 kommer lillebror til verden i en fart! 2700 gram og 47 cm lang, en god del større enn ventet!

I dag er han en fem-og-et-halvt-åring med fart i, som elsker McQueen, Minecraft og Star Wars, med krøller i håret og et strålende glis. Lille babyen min, som nå skal bli storebror!

Den gang jeg var førstegangsfødende

En maidag i 2002, etter et år med prøving, sto jeg for første gang med en positiv test i hånden. Det var tidlig på morgenen, dagen før jeg skulle ha mensen. Vi skulle i begravelse til mannens bestefar, og jeg tok den testen jeg hadde liggende fordi det var greit å vite om jeg skulle slenge tampongpakken i veska. Jeg hadde ikke trodd at testen skulle bli positiv, men det ble den! Jeg nærmet meg 22 år, og skulle bli mor for første gang.

Min mor, som tydeligvis er litt sånn småsynsk (selv om jeg ikke tror på sånt sprøyt) sa fra dag en at 17. januar 2003 var dagen mitt første barn skulle bli født. Jeg fnøs henne av med at jeg ikke skulle ha før litt uti februar, og tenkte egentlig aldri noe særlig på det. At hun hadde rett i forhold til kjønnet tenkte jeg heller ikke noe særlig over. Hun hadde jo en 50/50 sjanse til å få rett, liksom!

Svangerskapet ble litt mer trøblete enn jeg hadde sett for meg, med svangerskapsforgiftning og morkakesvikt. Sånn i tillegg til de vanlige plagene. Halsbrann fra helvete, bekkenløsning, hovne føtter og ymse vondter hist og her. Det ble inn og ut av sykehuset på kontroller, og jeg fikk et par netter på obs.posten for gravide siste uken før fødsel også.  Litt over tre uker før termin kjente jeg at noe var i gang. Datoen var 17. januar! Fødselen begynte på ettermiddagen, og natten ble tilbragt i en sykeseng, høy på sovepiller og adrenalin. Litt utpå morgenen tar ting seg opp, og nå går det raskt. Hjertelyden til den lille synker drastisk, og tar seg ikke opp under riene. Epiduralen skrus ned, dryppet skrus opp og jeg klippes. Et par minutter etterpå, klokken 07.32 den 18 januar ble storesøster født. 2250 gram og 45 cm lang. En liten jente som trengte mat i sonde, siden hun var altfor liten til å drikke rett fra krana. Det ble to uker på nyfødtintensiven før hun endelig klarte et helt døgn uten sonde, og vi fikk beskjed om at vi endelig kunne dra hjem.

Nå er storesøster 11 år gammel, nestenfjortis, og gleder seg helt vilt til å bli storesøster for andre gang. Hun passer veldig godt på meg, henter teppe om jeg fryser og pute om jeg blir trøtt og må legge meg ned på sofaen. "Jeg gleder meg til du blir så stor at jeg må hjelpe deg ut av sofaen!" Hun lover også dyrt og hellig at hun skal trille vogn, vugge baby, hente bleier og alt annet jeg måtte trenge. Hun kan gjøre alt, hun! Bortsett fra å skifte bleier, for der går visst grensa.

Tenk så heldig jeg er, som skal få oppleve å få baby med en så engasjert storesøster!

Preggoleaks

Ett par dager etter de første positive testene begynner nyheten å synke inn. Størstejenta i huset fylle elleve år lørdag 18. januar, og blir vekket med bursdagssang av både foreldre og lillebror. Mens hun står trøtt og fortumlet på badet bestemmer vi oss for å gi henne en bursdagsgave hun aldri kommer til å glemme. Mannen ber henne sette seg fordi hun skal få en ganske spesiell gave. Hun setter seg på det nærmeste passende stedet, toalettet og ser på oss med spenning i blikket. Er det en laptop? En mac? Eller kanskje en ny iphone? Spenningen er til å ta og føle på, og mannen draaar det ut noen lange sekunder. "Gaven din er at du skal bli storesøster igjen." Hun ser fullstendig sjokkert ut, ser på meg med øyne som fylles med tårer, og spør om det virkelig er sant. Når jeg svarer bekreftende kaster hun seg rundt halsen min og hulker. "Jeg er så glad! Dette har jeg drømt om så lenge!" Ingenting er mer rørende enn en slik reaksjon, så jeg (hormonell og jævlig som jeg er) hulker med.

Senere på dagen er det tid for bursdagsfeiring på kampsportinstituttet med venner og klassekamerater. Min bestevenninnes datter og min datter er gode venner, og de er derfor begge invitert til å henge med oss. Bestisen min er selv gravid med termin om ti uker, og vet selvsagt om ninjamyggen. Siden vi har litt ekstra tid stikker vi innom et kjøpesenter, og mens jentene sitter i bilen og venter løper vi inn og kjøper en test, som jeg med en gang tar med meg inn på dametoalettet. (Det er ikke første gang hun og jeg studerer en positiv graviditetstest på et kjøpesentertoalett, men det er en annen historie!) Den er selvsagt positiv den også, og denne gang er ikke panikken overveldende. Faktisk nesten ikkeeksisterende. I stedet flagrer et utall sommerfugler rundt i magen min. Jeg ER virkelig gravid!

Svigermor og svigerfar fikk nyheten dagen etter, da vi likevel skulle ut dit på søndagsmiddag. Svigermor og svigerfar har imponerende NI barnebarn fra før, og alle har lenge vært spente på hvem som skulle servere nummer ti. Både jeg, og mine to svigerinner som tilsammen har disse ni barna har vært helt bestemte på at det i hvertfall ikke er oss, og vi var vel alle antatt at det er mannens yngre søster som skal få æren. Vel, slik blir det visst ikke, og svigermors reaksjon var som forventet. Hun hoppet opp og ned som en fjortis som har fått golden circle billetter til Justin Bieber, og tårene trillet.

 

Det er faktisk ikke så verst å være gravid når reaksjonene er så positive som dette, og både jeg og den vordrende trebarnsfaren ser lysere på ting nå som det verste sjokket har fått lagt seg. Faktisk gleder vi oss litt! 

Lightning strikes

Torsdag 16. Januar 2014. En helt vanlig torsdag. Senvakt på jobb, bryllupskakebaking hos søs etterpå. Man er trøtt og sliten etter senvakt, og velger å bake en enkel kake, samtidig som man gumler rett i koppen til middag. Det er da lov å være sliten etter en senvakt, vel? På vei hjem stikker man innom kiwi. I kassen henger noen RFSU graviditetstester, og man plukker med seg en. Man er, som man pleier å være, en ukes tid over tiden. Med en syklus som klusser pga p-pilletygging de siste årene er ikke annet å forvente. Kroppen er full av PMS, og av erfaring vet man at en tissepinne med en enkel strek er nok til å få sving på ting. Man har selvsagt ikke nevnt for sin bedre halvdel at man er forsinket, siden man tross alt ikke trenger å stresse over noe så vanlig som det! Man gidder ikke si at man tar en test en gang, siden den uansett kommer til å bli negativ, som den alltid pleier å være.

I det man kommer fra jobb går man straka vegen til badet for å tisselisse på den hvite pinnen. Man gjør det man skal, legger den på hylla mens man vasker hender og ordner seg slik man pleier etter å ha besøkt den hvite tronen. Så er tiden inne for å se på testen, bekrefte at det kun er en strek, sukke lettet, og kaste den. Men det var her det gikk galt for min del. Det var ikke en enkel strek på testen. Det var to! Ikke noen skyggestrek eller "kanskje muligens en strek om jeg ser på den i den rette vinkelen". Det var definitivt en strek der, og den var like sterk i fargen som kontrollstreken!

Første tanke; Oh shit!

Andre tanke: Shit pomfritt!

Tredje tanke: Hvordan i heiteste helvete har dette gått til?

Mannen informeres sjelvende, og stakkaren holder på å ramle utav sofaen. Der sitter han, stakkaren, med chips (jada, på en torsdag) og brus, og aner fred og ingen fare. Og så kommer kjerringa med en hvit pinne med to streker på, og livet endres for alltid.

Etter litt om og men kjører kjerringa ned på kiwi igjen. De hadde jo flere tester ved kassa! Neste test tas ca et kvarter etter første, og blir (om noe svakere i fargen) like forbanna positiv.

Jeg trenger kanskje ikke nevne at det ikke ble noe særlig søvn den natta...