En god nummer to

Sommeren 2006 bestemte vi oss for at vi ønsket et barn til. Vi var nygift, og tenkte at NÅ var tiden inne for å fylle opp bilen med enda et barnesete. Min mor, som mistenkes å være småsynsk når det gjelder babygreier, fortalte meg at det kom en gutt i 2008, men hun visste ikke om det var jeg eller lillesøsteren min sin. Måtte jeg virkelig vente helt til 2008?

Det viste seg at jeg måtte vente et år, til juli 2007, før jeg ble gravid igjen. Etter et år med prøving hadde vi egentlig gitt opp hele greia, og bestemt oss for drøye det hele litt. En uke i juli fikk jeg besøk av bestisen min og datteren hennes. Hun ble gravid like etter at storesøster ble født, og jentene var (og er den dag i dag) veldig gode venner de også. På denne tiden bodde vi ganske øde til, og plassen gikk under navnet "hillbillyhelvete". Bestis og bestisdatter kommer på besøk en hel uke, og vi koser oss gløgg ihjel. Jeg er premenstruell som pokker, oppblåst og generelt ikke helt meg selv denne uka, og bestis mener fra dag en at "du er jo gravid, så det er jo ikke så rart". Jeg ler det bort. Jeg har jo ikke blitt gravid på et år, så hvorfor skulle jeg være det nå? Men uken går, og bestis nevner det daglig. Da uken er omme drar bestis, bestisdatter og jeg over fjorden. Jeg skal nå overnatte hos bestis, og vi er klare som egg for premieren av Harry Potter og... ja, hva var det nå igjen? Goblet of fire, kanskje? (Bær over med meg, jeg har svangerskapsrelatert alzheimer!)

Any who... Morgenen etter har bestis satt frem en test og en gammel kaffekopp til meg, og har gitt meg streng beskjed om å ta testen slik at jeg også kan innse det som, for henne, er helt opplagt. At jeg er gravid. Siden jeg er pliktoppfyllende av natur gjør jeg som jeg får beskjed om, og akkurat i det jeg skal til å kaste testen i søppelbøtten og tordne inn til bestis med I told you so-trynet mitt ser jeg noe... En skygge? Et halvt minutt går. Det er mer enn en skygge? Kanskje? Et minutt går. Jo! Det er en strek der! Den er svak, men så absolutt synlig. Bestis får testen i fleisen i halvsovende tilstand. Det var visst jeg som ble servert I told you so den morgenen der!

Hun kjører meg ned på nærmeste kjøpesenter da de åpner, inn på apoteket med oss, kjøpe test, og deretter inn på damedoen. (Jeg nevnte jo tidligere at hun og jeg har studert tester på do sammen før!) Test nummer to er også positiv, og mannen ringes. Han blir sjokkert og fortumlet, stakkaren. Han er visst aldri helt klar for de to strekene han heller!

Svangerskapet ble tøft for meg, med halsbrann og bekkenløsning fra tolvte uke. På ordinær ultralyd i uke 19 oppdages en misdannelse i navlesnoren, og jeg får tett oppfølging resten av svangerskapet.

De siste ukene var tunge, med vondter og lite søvn, og jeg var rimelig klar for fødsel da det hele begynte en mandag morgen i mars 2008. Kontroll samme morgen viste at vekstavviket hadde økt betraktelig, og jeg fikk beskjed om at dersom jeg ønsket å få fødsel i gang på normalt vis, så hadde jeg til neste morgen å få det til på. Lite visste  jeg at kynnerene jeg hadde da, de første i hele svangerskapet, var modningsrier! I tolv-tiden går det opp for meg at det er fødsel på gang, og halv ett tør ikke mamma ha meg i hus lengre, til tross for at jeg ikke synes det er så forferdelig egentlig. Mannen og jeg sendes avgårde til sykehuset, og blir skrevet inn klokken 13.00, med fire centimeters åpning. Ikke aktiv fødsel enda, men siden jeg var andregangs så mente hun det var like greit å legge meg inn. Og godt var det, for snaue halvannen time senere går vannet midt i første pressri, og klokken 14.40 kommer lillebror til verden i en fart! 2700 gram og 47 cm lang, en god del større enn ventet!

I dag er han en fem-og-et-halvt-åring med fart i, som elsker McQueen, Minecraft og Star Wars, med krøller i håret og et strålende glis. Lille babyen min, som nå skal bli storebror!