Fotosjut - Not as easy as you might think

Vi fikk låne fotostudio på mannens jobb for å ta julekortbilder, og fant ut at vi skulle ta flotte babybilder samtidig. Du vet, sånne man kan ha på veggen. Å ta bilde av en baby kan vel ikke være så vanskelig. Kan det? Det er bare å ploppe babyen på et lammeskinn av et eller annet slag, av med klærne og hey presto. Nailed it!

Vel, babyer er ikke akkurat kjent for å følge instruksjoner. Jeg er en av dem som tar 100 bilder for å få ett godt bilde, men etter denne fotosessionen endte jeg faktisk opp uten et eneste virkelig bra bilde. Jeg fikk ett som var godt nok for julekortet, men det blir ikke noe kunstferdig lerret med collage av superproffe babybilder på veggen denne gang.

Julekortene ble fine de, og vi endte faktisk opp med et familiebilde til å ha på veggen. Men jeg må innrømme at de bildene jeg liker aller best, IKKE er de bildene der alle sitter fint og smiler. Familien Galskap, det er oss. Og det er det jeg elsker aller mest med de raringene jeg deler livet mitt med.

Livslærdom

Å gå fra to til tre barn merkes. Godt. Nå fikk vi jo en litt annerledes start enn de fleste, med et nesten fire måneders opphold på nyfødtintensiven, men hverdagen kom raskt i gang da vi bare fikk komme oss hjem. Jeg har lært mye i løpet av de snaue tre månedene vi har hatt minsten i hus. Her kommer en liten oversikt over min nyervervede kunnskap. Les og lær!

1 - Søskensjalusi rammer ikke bare toåringer i løsrivningsfasen.
Nei, det rammer også seks år gamle førsteklassinger. "Liam kan bare reise tilbake til sykehuset" er en gjenganger. Likeså er "Mamma, du er bare en gammel dame!" Vel har jeg noen grå hår, men med mine 34 år vil jeg ikke akkurat kalle meg gammel. Enda... Jeg har også fått høre alt fra "jeg liker ikke deg lenger" til "du kan også bo på sykehuset".

2 - Babyer tåler mer lyd enn man skulle tro.
Med en storesøster på nesten tolv, og en Star Wars-fan av en storebror blir de fort vante til lyd. Glass som knuses, stoler som velter, frustrert roping over leksene og kjøkkenmaskiner blir en del av det daglige lydbildet. Fint!

3 - Det er faktisk ingen som ler høyt av deg om du går i butikken iført hoodie, flipflops og gårsdagens sminke.
Trenger babyen bleier, så trenger babyen bleier. Og babyer har ikke tid til å vente til du er ferdig med å dusje, sminke deg og krølle håret. Da er det bare å iføre seg det som nå går under navnet permisjonsuniformen, og komme seg til butikken. Og man overlever faktisk!

4 - Det er utrolig mye teit på tv på dagtid!
Med en baby som helst skal sove oppå mammaen sin, så blir det mye tvtid. Litt for mye, kanskje? Du vet det har gått litt for langt når du blir rørt av "Say Yes to the dress", liksom.

5 - Spagetti og pølser er helt grei middag noen ganger.
Ja, for det er faktisk det! Når man skal til helsesøster, fysioterapaut, hente på sfo, og kjøre storesøster på dansetrening blir det lite tid til kulinariske utfoldelser. Da kan man faktisk slippe unna med noe latterlig enkelt og usunt til middag. Ingen dør, ungene er blide, og man får noe i magen i en fart. Så kan man heller ta fra bunn av-rettene de dagene man har bedre tid.

6 - Planene du legger går åt skogen.
Planene for permisjonstiden var klare. Spennende matpakker, sunn mat hver dag, after school snack på bordet når ungene kom hjem fra skolen, lange spaserturer rundt ymse vannpytter i nærområdet, og trening på treningssenter. Vel, det blir liksom ikke sånn man planlegger det. I stedet for spaserturer består dagene av idiotisk tv, bleier og tåteflasker, og treningssenteret har enda et støttemedlem. Matpakkene er også redusert til to skiver med "insert kjipt pålegg her" og yogurt, og middagene kommer an på om hva man har av tid, og hva Adam har levert oss på døra. Etter en stund lærer man å ikke legge planer det er krise å måtte avbryte.

7 - Det går faktisk an å strikke og hekle med en baby på brystet.
Ja, det gjør faktisk det, forutsatt at du ikke er avhengig av å lese mønster. Så nå har man produsert litt forskjellig juletrepynt, en halv bamse, et kvart putetrekk og litt forskjellige bestemorruter man ikke vet hva man skal bruke til. Og en bukse som ble så kjedelig å strikke at den sikkert ender opp med å bli shorts...

8 - Man dør ikke av rot og smuler på gulvet
Med borrelåsbaby får man ikke nødvendigvis vasket så mye gulver. Man får kanskje tatt oppvasken i en fart, og kaaanskje løpt ut med søppelet om man er heldig, før babyen knirker og vil ha nærhet. Og siden man trossalt er pedagog og vet hvor viktig nærhet er for tilknytning og trygghet, så gir man en god faen i hele moppen, og benker seg med pepsi max og fjernkontroll i sofaen. Og hekletøy/strikketøy innen rekkevidde. Og sånn går no dagan. Mannen kommer hjem til et kjøkken som ikke ser ut, og sier ikke noe på det. Fine greier!

9 - Morsmelkerstatning vokser i volum inne i babymagen
Går det 50 ml ned i babymagen, kan du banne på at det fordobles når det kommer opp igjen. Særlig når det ender på klær, gulv og ned i utringningen. Lovely.

Ja, så ble det ikke gravidblogg likevel...

Jeg visste det jo, allerede da jeg testet positivt i januar, at sånne gravidgreier er ikke noe kroppen min er særlig flink til. Det fikk jeg jo merke i de to første svangerskapene, med svangerskapsforgiftning, morkakesvikt og SUA (Single Umbilical Artery). Ja, sånn i tillegg til bekkenløsning, halsbrann og alle de sedvanlige godteriene som følger med det å være menneskeprodusent.

Jeg hadde alle intensjoner om å blogge i svangerskapet, men formen var rett og slett ræva. Energi visste jeg knapt hva var, og jeg ble raskt sykemeldt 60%. Det hele kuliminerte i HELLP-syndrom, og det ble ganske kritisk for både meg og lilletassen i magen. Jeg merket symptomene i midten av uke 23, og lille Liam Nathaniel ble tatt med akutt keisersnitt 9. juni, ved 24+6. Han veide 545 gram, var 28 cm lang, og var (og er) selvsagt verdens søteste minibaby!

Og siden jeg er oppmerksomhetssyk, så har jeg selvsagt sendt historien til Mammanett.no. Jammen ble det ikke en artikkel, gitt! Den kan du lese her: http://www.mammanett.no/fodsel/hellp-syndrom-erfaring

Liam er nå nesten fem måneder gammel (6 uker korrigert), og klarer seg veldig fint. Vi er "friskmeldt" av øyelege, fysioterapaut og helsesøster er strålende fornøyd med både motorikk og vektoppgang. Vi får selvsagt en del ekstra oppfølging på barnepoliklinikken, men enn så lenge så ser det ut til at utviklingen går akkurat slik den skal.

Så nå nyter vi permisjonstiden med kaffelatter og trilleturer. Også jeg som ikke liker kaffe en gang..

Jeg tror ikke på synske og sånn, men....

 Som en disclaimer må jeg også si at jeg ikke tror på klarsynte, spøkelser, onde ånder, gjenferd, zombier, trollmenn og denslags. Jeg er mildt sagt en skeptiker. Men jeg tror på mamma! Jeg har tidligere nevnt min småsynske mor, og tenkte jeg skulle utdype litt mer.

Hun har en tendens til å "vite" ting, særlig når det gjelder svangerskap, fødsler, kjønn, og eventuelle tidlige fødsler, særlig når det gjelder folk som står henne nær. Vi har alltid syntes at det har vært litt festlig at hun har "tippet riktig" når venninner, tanter og naboer skulle ha barn, men har i grunnen ikke lagt så veldig mye i det. Men da jeg selv var gravid, og opplevde at alt hun sa stemte, begynte jeg å tro litt mer...

Som førstegangsgravid var det en stor glede å fortelle det til mamma. Hennes første barnebarn var på vei! Hun sa umiddelbart at jeg kom til å få en jente, og var hundreogti prosent sikker. Litt lengre ut i svangerskapet forteller hun meg at det ble fødsel 17. januar 2003. Termin var ikke før uti februar, men hun var helt sikker. Siden hun ikke tror på seg selv, dro hun bort på jobbtur, selv om hun skulle være med på fødsel. Og da 17. januar kom, endte hun opp med å sitte værfast i nordfylket da jeg gikk i fødsel. På den datoen hun hadde sagt, et halvår tidligere. Hun gikk dessverre glipp av fødselen, men lovet at neste gang skulle hun tro på seg selv!

Da bestis blir gravid like etter at Storesøster er født, kan hun fortelle at bestis vil få en liten jente i midten av oktober, og at alt vil gå bra. Vi protesterer jo, og sier som sant er at termin ikke er før nærmere slutten av november, men hun er like bestemt. Bestis fikk sitt første barn, en datter, 12 oktober, seks uker før termin. Heldigvis gikk alt bra, og hun er i dag verdens herligste tiåring, og bestevenn med min datter.

Sommeren 2006, da vi har begynt å prøve å bli gravide for andre gang, forteller mamma meg at det i 2008 vil komme en gutt. Jeg slår det fra meg, for jeg vil jo bli gravid NÅ, ikke om et år! Vel, jeg måtte vente et år, og lillebror ble født i mars 2008, akkurat slik hun sa.

I sommer hadde hun og pappa pratet litt om gudenevethva. "Jaja, Leon blir nå storebror i 2014, han." fortalte hun pappa. (For de som lurer, Leon er altså ingen andre enn lillebror i huset.) Pappa, som kjenner mamma godt, regner jo med at det er sant, og nevnte det faktisk for henne bare et par uker før jeg fortalte at jeg var gravid for tredje gang. "Hun må nå komme med nyheten snart da, om hun skal rekke 2014!" Jeg lurer bare litt på hvorfor ingen advarte MEG? Kanskje jeg kunne unngått nestenhjerteinfarktet jeg fikk!

Anywho... Hun som alltid vet kjønn, klarer ikke å få tak på det denne gang. Hennes første tanke var jente, men så "kom det en gutt og blandet seg" vistnok. Jeg var jo livredd for at det skulle være TO små ninjaer i magen, men siden vi nå har fått konstatert at det kun er en, lurer vi jo på hvor denne gutten kom fra da... La oss håpe det er søsteren min som får en uventet overraskelse, og ikke at det er en ninja som bare har gjemt seg godt! (Det finner vi ut tredje mars, da er det nemlig tid for sniktitt nummer to!)  Det hun derimot vet med sikkerhet er at jeg ikke kommer til å gå gravid så lenge som til september. "Slapp av, du rekker garantifristen for barnehager!" We shall see...

It's alive!

Siden jeg både drakk alkohol, snuste som en gal, og spiste sushi til det tøyt ut ørene før jeg fant ut at Ninja hadde flyttet inn i magen, har jeg vært litt bekymret. Er alt i orden? Er det en baby eller en mutert reke eller hva? At jeg var gravid var jo noe som var fullstendig umulig, så jeg har drukket alkohol både på nyttårsaften og ved ca 4+5 uker. I mine andre to svangerskap har testen blitt positiv allerede ved 3+5, altså en uke tidligere, og jeg har selvsagt ikke rørt alkohol. Men nå har jeg altså det, jeg som "aldri" drikker! Jaja, sånn kan det gå...

Uansett, når man er litt urolig er det bare en ting å gjøre. Ultralyd! Etter å ha forhørt meg litt med ultralydjordmoren hos Fem Jordmødre i sandnes ble vi enige om 31.1. Jeg ville da være 7+3 uker, og man ville da kunne se et vitalt foster med hjerteaktivitet.

I går var dagen. Nervøs som pokker karrer jeg meg avgårde til jobb, med vondt i halsen og tett nese. Man skal da være frisk selv om man er gravid! Dessuten er det lettere å få timene til å gå på jobb enn det er om man sitter hjemme og synes synd på seg selv. Timene gikk smertefullt sakte.. Når det endelig var på tide å komme seg avgårde løp jeg omtrent ned trappene til garasjen! En halvtime senere, etter å ha gått sikkert tre kilometer rundt på parkeringsplassen på let etter klinikken, sitter jeg på venterommet. Mannen kommer heseblesende inn døra (han måtte også lete, so much for mannlig stedsans, haha!), og vi veeenter. Og veeenter. En lyshåret dame jeg kjenner igjen fra bildet kommer løpende forbi. "Beklager, vi er litt forsinket!" Jaja, selvsagt!

Omsider blir det vår tur. Jeg legger meg på benken, får gele på magen, og tenker at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle ligge her igjen. På en benk med ultralyddingsen på magen. Plutselig, midt i det grå mylderet på tvskjermen kommer en sort boble til syne. Inni boblen er det en grå reke. Og midt i reken er det noe som blinker. Et hjerte! En levende liten Ninja, med perfekte mål og perfekt hjerteaktivitet. (Og best av alt; Det var bare en!) Jeg var faktisk ikke forberedt på å føle så mye og så sterkt for den lille reka, men (med fare for å være oversentimental og sukkersøt) jeg kjente umiddelbart at dette er et ønsket barn. Uplanlagt, ja. Men absolutt ikke uønsket! Jeg kjente plutselig hvor redd jeg er for å miste den lille Ninjaen, og hvordan dette barnet hører til hos oss. Familien vår vil bli komplett nå!

Jeg gikk i lykkerus hele resten av dagen, og bildet ble sendt på mms til ymse beste- og oldeforeldre. Det er nå offisielt at vi skal ha vårt tredje barn!

Og her er det første bildet av Ninja. Mannen insisterer på å kalle Ninja for Bubba, siden den ligner på en reke. (Du vet, Bubba fra Forrest Gump. Han som jobbet på rekebåt!). Men for meg er og blir det Ninja.

En god nummer to

Sommeren 2006 bestemte vi oss for at vi ønsket et barn til. Vi var nygift, og tenkte at NÅ var tiden inne for å fylle opp bilen med enda et barnesete. Min mor, som mistenkes å være småsynsk når det gjelder babygreier, fortalte meg at det kom en gutt i 2008, men hun visste ikke om det var jeg eller lillesøsteren min sin. Måtte jeg virkelig vente helt til 2008?

Det viste seg at jeg måtte vente et år, til juli 2007, før jeg ble gravid igjen. Etter et år med prøving hadde vi egentlig gitt opp hele greia, og bestemt oss for drøye det hele litt. En uke i juli fikk jeg besøk av bestisen min og datteren hennes. Hun ble gravid like etter at storesøster ble født, og jentene var (og er den dag i dag) veldig gode venner de også. På denne tiden bodde vi ganske øde til, og plassen gikk under navnet "hillbillyhelvete". Bestis og bestisdatter kommer på besøk en hel uke, og vi koser oss gløgg ihjel. Jeg er premenstruell som pokker, oppblåst og generelt ikke helt meg selv denne uka, og bestis mener fra dag en at "du er jo gravid, så det er jo ikke så rart". Jeg ler det bort. Jeg har jo ikke blitt gravid på et år, så hvorfor skulle jeg være det nå? Men uken går, og bestis nevner det daglig. Da uken er omme drar bestis, bestisdatter og jeg over fjorden. Jeg skal nå overnatte hos bestis, og vi er klare som egg for premieren av Harry Potter og... ja, hva var det nå igjen? Goblet of fire, kanskje? (Bær over med meg, jeg har svangerskapsrelatert alzheimer!)

Any who... Morgenen etter har bestis satt frem en test og en gammel kaffekopp til meg, og har gitt meg streng beskjed om å ta testen slik at jeg også kan innse det som, for henne, er helt opplagt. At jeg er gravid. Siden jeg er pliktoppfyllende av natur gjør jeg som jeg får beskjed om, og akkurat i det jeg skal til å kaste testen i søppelbøtten og tordne inn til bestis med I told you so-trynet mitt ser jeg noe... En skygge? Et halvt minutt går. Det er mer enn en skygge? Kanskje? Et minutt går. Jo! Det er en strek der! Den er svak, men så absolutt synlig. Bestis får testen i fleisen i halvsovende tilstand. Det var visst jeg som ble servert I told you so den morgenen der!

Hun kjører meg ned på nærmeste kjøpesenter da de åpner, inn på apoteket med oss, kjøpe test, og deretter inn på damedoen. (Jeg nevnte jo tidligere at hun og jeg har studert tester på do sammen før!) Test nummer to er også positiv, og mannen ringes. Han blir sjokkert og fortumlet, stakkaren. Han er visst aldri helt klar for de to strekene han heller!

Svangerskapet ble tøft for meg, med halsbrann og bekkenløsning fra tolvte uke. På ordinær ultralyd i uke 19 oppdages en misdannelse i navlesnoren, og jeg får tett oppfølging resten av svangerskapet.

De siste ukene var tunge, med vondter og lite søvn, og jeg var rimelig klar for fødsel da det hele begynte en mandag morgen i mars 2008. Kontroll samme morgen viste at vekstavviket hadde økt betraktelig, og jeg fikk beskjed om at dersom jeg ønsket å få fødsel i gang på normalt vis, så hadde jeg til neste morgen å få det til på. Lite visste  jeg at kynnerene jeg hadde da, de første i hele svangerskapet, var modningsrier! I tolv-tiden går det opp for meg at det er fødsel på gang, og halv ett tør ikke mamma ha meg i hus lengre, til tross for at jeg ikke synes det er så forferdelig egentlig. Mannen og jeg sendes avgårde til sykehuset, og blir skrevet inn klokken 13.00, med fire centimeters åpning. Ikke aktiv fødsel enda, men siden jeg var andregangs så mente hun det var like greit å legge meg inn. Og godt var det, for snaue halvannen time senere går vannet midt i første pressri, og klokken 14.40 kommer lillebror til verden i en fart! 2700 gram og 47 cm lang, en god del større enn ventet!

I dag er han en fem-og-et-halvt-åring med fart i, som elsker McQueen, Minecraft og Star Wars, med krøller i håret og et strålende glis. Lille babyen min, som nå skal bli storebror!

Den gang jeg var førstegangsfødende

En maidag i 2002, etter et år med prøving, sto jeg for første gang med en positiv test i hånden. Det var tidlig på morgenen, dagen før jeg skulle ha mensen. Vi skulle i begravelse til mannens bestefar, og jeg tok den testen jeg hadde liggende fordi det var greit å vite om jeg skulle slenge tampongpakken i veska. Jeg hadde ikke trodd at testen skulle bli positiv, men det ble den! Jeg nærmet meg 22 år, og skulle bli mor for første gang.

Min mor, som tydeligvis er litt sånn småsynsk (selv om jeg ikke tror på sånt sprøyt) sa fra dag en at 17. januar 2003 var dagen mitt første barn skulle bli født. Jeg fnøs henne av med at jeg ikke skulle ha før litt uti februar, og tenkte egentlig aldri noe særlig på det. At hun hadde rett i forhold til kjønnet tenkte jeg heller ikke noe særlig over. Hun hadde jo en 50/50 sjanse til å få rett, liksom!

Svangerskapet ble litt mer trøblete enn jeg hadde sett for meg, med svangerskapsforgiftning og morkakesvikt. Sånn i tillegg til de vanlige plagene. Halsbrann fra helvete, bekkenløsning, hovne føtter og ymse vondter hist og her. Det ble inn og ut av sykehuset på kontroller, og jeg fikk et par netter på obs.posten for gravide siste uken før fødsel også.  Litt over tre uker før termin kjente jeg at noe var i gang. Datoen var 17. januar! Fødselen begynte på ettermiddagen, og natten ble tilbragt i en sykeseng, høy på sovepiller og adrenalin. Litt utpå morgenen tar ting seg opp, og nå går det raskt. Hjertelyden til den lille synker drastisk, og tar seg ikke opp under riene. Epiduralen skrus ned, dryppet skrus opp og jeg klippes. Et par minutter etterpå, klokken 07.32 den 18 januar ble storesøster født. 2250 gram og 45 cm lang. En liten jente som trengte mat i sonde, siden hun var altfor liten til å drikke rett fra krana. Det ble to uker på nyfødtintensiven før hun endelig klarte et helt døgn uten sonde, og vi fikk beskjed om at vi endelig kunne dra hjem.

Nå er storesøster 11 år gammel, nestenfjortis, og gleder seg helt vilt til å bli storesøster for andre gang. Hun passer veldig godt på meg, henter teppe om jeg fryser og pute om jeg blir trøtt og må legge meg ned på sofaen. "Jeg gleder meg til du blir så stor at jeg må hjelpe deg ut av sofaen!" Hun lover også dyrt og hellig at hun skal trille vogn, vugge baby, hente bleier og alt annet jeg måtte trenge. Hun kan gjøre alt, hun! Bortsett fra å skifte bleier, for der går visst grensa.

Tenk så heldig jeg er, som skal få oppleve å få baby med en så engasjert storesøster!

Preggoleaks

Ett par dager etter de første positive testene begynner nyheten å synke inn. Størstejenta i huset fylle elleve år lørdag 18. januar, og blir vekket med bursdagssang av både foreldre og lillebror. Mens hun står trøtt og fortumlet på badet bestemmer vi oss for å gi henne en bursdagsgave hun aldri kommer til å glemme. Mannen ber henne sette seg fordi hun skal få en ganske spesiell gave. Hun setter seg på det nærmeste passende stedet, toalettet og ser på oss med spenning i blikket. Er det en laptop? En mac? Eller kanskje en ny iphone? Spenningen er til å ta og føle på, og mannen draaar det ut noen lange sekunder. "Gaven din er at du skal bli storesøster igjen." Hun ser fullstendig sjokkert ut, ser på meg med øyne som fylles med tårer, og spør om det virkelig er sant. Når jeg svarer bekreftende kaster hun seg rundt halsen min og hulker. "Jeg er så glad! Dette har jeg drømt om så lenge!" Ingenting er mer rørende enn en slik reaksjon, så jeg (hormonell og jævlig som jeg er) hulker med.

Senere på dagen er det tid for bursdagsfeiring på kampsportinstituttet med venner og klassekamerater. Min bestevenninnes datter og min datter er gode venner, og de er derfor begge invitert til å henge med oss. Bestisen min er selv gravid med termin om ti uker, og vet selvsagt om ninjamyggen. Siden vi har litt ekstra tid stikker vi innom et kjøpesenter, og mens jentene sitter i bilen og venter løper vi inn og kjøper en test, som jeg med en gang tar med meg inn på dametoalettet. (Det er ikke første gang hun og jeg studerer en positiv graviditetstest på et kjøpesentertoalett, men det er en annen historie!) Den er selvsagt positiv den også, og denne gang er ikke panikken overveldende. Faktisk nesten ikkeeksisterende. I stedet flagrer et utall sommerfugler rundt i magen min. Jeg ER virkelig gravid!

Svigermor og svigerfar fikk nyheten dagen etter, da vi likevel skulle ut dit på søndagsmiddag. Svigermor og svigerfar har imponerende NI barnebarn fra før, og alle har lenge vært spente på hvem som skulle servere nummer ti. Både jeg, og mine to svigerinner som tilsammen har disse ni barna har vært helt bestemte på at det i hvertfall ikke er oss, og vi var vel alle antatt at det er mannens yngre søster som skal få æren. Vel, slik blir det visst ikke, og svigermors reaksjon var som forventet. Hun hoppet opp og ned som en fjortis som har fått golden circle billetter til Justin Bieber, og tårene trillet.

 

Det er faktisk ikke så verst å være gravid når reaksjonene er så positive som dette, og både jeg og den vordrende trebarnsfaren ser lysere på ting nå som det verste sjokket har fått lagt seg. Faktisk gleder vi oss litt! 

Lightning strikes

Torsdag 16. Januar 2014. En helt vanlig torsdag. Senvakt på jobb, bryllupskakebaking hos søs etterpå. Man er trøtt og sliten etter senvakt, og velger å bake en enkel kake, samtidig som man gumler rett i koppen til middag. Det er da lov å være sliten etter en senvakt, vel? På vei hjem stikker man innom kiwi. I kassen henger noen RFSU graviditetstester, og man plukker med seg en. Man er, som man pleier å være, en ukes tid over tiden. Med en syklus som klusser pga p-pilletygging de siste årene er ikke annet å forvente. Kroppen er full av PMS, og av erfaring vet man at en tissepinne med en enkel strek er nok til å få sving på ting. Man har selvsagt ikke nevnt for sin bedre halvdel at man er forsinket, siden man tross alt ikke trenger å stresse over noe så vanlig som det! Man gidder ikke si at man tar en test en gang, siden den uansett kommer til å bli negativ, som den alltid pleier å være.

I det man kommer fra jobb går man straka vegen til badet for å tisselisse på den hvite pinnen. Man gjør det man skal, legger den på hylla mens man vasker hender og ordner seg slik man pleier etter å ha besøkt den hvite tronen. Så er tiden inne for å se på testen, bekrefte at det kun er en strek, sukke lettet, og kaste den. Men det var her det gikk galt for min del. Det var ikke en enkel strek på testen. Det var to! Ikke noen skyggestrek eller "kanskje muligens en strek om jeg ser på den i den rette vinkelen". Det var definitivt en strek der, og den var like sterk i fargen som kontrollstreken!

Første tanke; Oh shit!

Andre tanke: Shit pomfritt!

Tredje tanke: Hvordan i heiteste helvete har dette gått til?

Mannen informeres sjelvende, og stakkaren holder på å ramle utav sofaen. Der sitter han, stakkaren, med chips (jada, på en torsdag) og brus, og aner fred og ingen fare. Og så kommer kjerringa med en hvit pinne med to streker på, og livet endres for alltid.

Etter litt om og men kjører kjerringa ned på kiwi igjen. De hadde jo flere tester ved kassa! Neste test tas ca et kvarter etter første, og blir (om noe svakere i fargen) like forbanna positiv.

Jeg trenger kanskje ikke nevne at det ikke ble noe særlig søvn den natta...