Litt action i hverdagen skader vel ingen?

Det kan se ut til at minsten synes hverdagene er kjedelige. Vi er liksom bare hjemme, ser på tv, sonder, leker på gulvet, sonder, skifter bleie, lager middag, sonder og ser litt mer på tv. Jeg forstår jo godt at det blir kjedelig i lengden, og det ser ut til at Liamsen selv evner å finne løsninger.

Onsdag startet vi dagen med å finne en sondeløs Liam i sengen. Et stk stort glis, en sonde som dinglet, og en mor som sukket tungt. Da var det bare å komme seg i klærne, pakke i bilen, og avgårde til sykehuset med oss. Vi har vært innom barneavdelingen 4D noen ganger, og møtte en blid sykepleier i heisen. "Jaja, dere er tilbake alt?" Jeg kunne jo ikke annet enn å bekrefte, og forklarte at Liamsen hadde funnet det for godt å rive ut sonden en eller annen gang i løpet av natta.

I heisen på vei til barneavdelingen.

Vi begynner å føle oss hjemme her etterhvert.

 Vi melder oss i luken, og får beskjed om å sette oss ned å vente. Vi kommer i prat med en koselig dame og sønnene hennes mens vi venter, og Liamsen sjarmerer dem trill rundt alle tre. Etter en liten stund kommer en sykepleier vi kjenner fra før bort til oss, og vi går inn på et lite behandlingsrom. Her legges Liam på benken mens alt gjøres klart. Han blir helt alvorlig, så jeg mistenker at han begynner å skjønne at det ikke lover godt, når man blir lagt på benken med et papirunderlag.

Å få lagt ned sonde er ikke pent. Jeg har blitt spurt om jeg har lyst til å lære det selv, men siden vi bor så nært sykehuset ser jeg ikke poenget med det. Da kan mamma være den som trøster, og ikke den som trøkker en silikonslange inn nesa, og helt ned i magen. Så kan heller sykepleierne ha den jobben...

Lurer på om han skjønner hva som skal skje?

Tortur overstått. Ikke særlig fornøyd.

Når alt er overstått tusler vi oss hjem igjen. Endelig kan Liamsen få dagens første skikkelige måltid, og resten av dagen forløper som normalt. Storebror Leon skal i bursdagsselskap, lekser skal gjøres, og middag skal inntas. Liam får kveldsmat, og bæres ut på badet for kveldsstell og deretter legging. Men siden han liker at det skjer noe, får han det for godt å kaste opp litt. Sondebarn gjør gjerne det, siden sonden er et fremmedlegeme som dingler bak i halsen. Vi tørker, og tror vi er ferdige, når han plutselig brekker seg noe voldsomt. Jeg blir full av gulp, gulvet blir fult av gulp, og det samme blir guttungen. I det jeg legger ham på stellebordet for å få tørket av ham svineriet ser jeg det. Det har kommet melk ut av nesen hans, og den melken har rett og slett dyttet ut sonden. Så der ligger han. Sondeløs for andre gang på en og samme dag.

Vel, det er ikke annet å gjøre enn å pakke sakene og komme oss avgårde til barneavdelingen igjen. Heldigvis hadde dagvaktene gått hjem, så vi slapp i hvertfall å treffe på noen av de samme som tidligere på dagen. Sykepleieren som hjalp oss lo godt, og skrøt veldig av Liamsen som vet å holde pulsen til foreldrene oppe. Aldri så gale at det ikke er godt for noe?

Hverdagen med sondebaby

Å ha en sondebaby er ikke som å ha en vanlig baby. Men det har flere fordeler enn å ha en flaskebaby som nekter å spise! Borte er redselen for dehydrering og underernæring, og man er ikke lenger lenket til sofa og Baby Einstein på tv for å få i ham de viktige millilitrene. Etter at sonden ble lagt ned har vi en baby som faktisk kan bli med på middagsbesøk hos farmor, uten at mammaen trenger å ha vondt i magen av redsel. Vi har en baby vi kan ta med ut på tur, på besøk, på kjøpesenter. Og vi har en baby som kan få mat av pappaen sin. Akkurat den biten setter hu mor veldig stor pris på! Den første sovemorgenen siden ca Juni smakte fortreffelig.

Klart, det er ikke bare bare. Man må ha med rene sprøyter. En til å aspirere med (Trekke opp mageinnhold for å se at sonden ligger riktig.), en med noen milliliter rent vann til å skylle gjennom sonden med, og en stor en til å sende melken ned i magen med. Man må også passe på å ha med mandrengen over alt, tilfelle sondebabyen får det for seg at sonden må rives ut. Og det skjer jo! (Mandrengen er en ståltråd som puttes ned i sonden for å "stive den av", slik at det er mulig å få dyttet den helt fra nesen og ned i magesekken.) Sondemating tar også tid. Vi bruker ca 45 minutter på å sonde 120/130 ml. Går det for fort, kommer halvparten i retur underveis i måltidet. Det skal sies, at siden en sonde er et fremmedlegeme som henger og dingler bak i svelget, er det stor sjans for at deler av måltidene kommer i retur likevel. Vi tørker gulp fra gulvet minst to ganger daglig. Noen ganger kommer det med en gang, andre ganger tar det en time. Alt som skal til er et kremt, et host, eller et nys, og vips! Old Faithful!

Status etter en uke med sonding var +140 gram. Fantastisk! Barnelegen var strålende fornøyd, og kunne fortelle at det tydeligvis bare er mengden det står på når det gjelder vekten. Det utelukker malabsorbsjon og en del andre ting. Hurra! Vi fortsetter med sonden en stund fremover, siden han nå omtrent ikke spiser selv i det hele tatt. Må jeg ikke, så gidder jeg ikke. Dette er vistnok ganske vanlig, så vi stresser ikke med det. Dersom dette blir langvarig, over flere måneder, kan det være aktuelt og få operert inn en PEG eller en "knapp" på magen. Da slipper vi slanger i ansiktet, og irritasjon i nese og svelg. Vi er ikke der enda, men det er en fortløpende vurdering. Bare tiden vil vise. Som den kontrollfreaken jeg er stresser jeg litt med dette "ikke vite-greiene", men jeg fikk god trening i løpet av de 15 ukene på nyfødtintensiven, så det går nok greit dette også.

Foreløpig får han 5 x 120/130 pr døgn. Fire måltider på dagtid, og et om natten. Nattmåltidet gis før jeg legger meg og han får drikke det han måtte ønske, så sonder vi resten. Noen ganger går derimot sonden tett, og man må da putte luft nedi noen ganger for å "løse opp". Dette skaper bulder i magen, og da har små sondebabyer en tendens til å våkne. Da ender man opp med en stk hyperbaby i vippestolen. For det nytter ikke å sonde våkne babyer i senga, kan du tro!

Når babyen ikke vil spise

Spisevegring. Du tenker kanskje radmagre tenåringer, gjerne jenter, på beinharde slankekurer. Kaloritelling og sultestreik. Vel, for babyer er det noe helt annet. Det er rett og slett spisenekt. En ellers frisk baby, som smiler og ler, og treffer milepæler når den "skal", som blånekter å spise. Jeg har en sånn baby.

Da vi kom hjem fra sykehuset i slutten av september hadde vi jo sonden med oss på slep. Etter halvannen uke kunne den endelig fjernes, og Liamsen spiste nok på egenhånd. Alle hjerter gledet seg, og vi nøt å endelig ha en "normal" baby. Etterhvert som tiden går ser vi at vektøkningen fortsetter, men ikke i samme tempo som før. Han har dager hvor han har måltider ned i 40-50 ml, og når måltidene egentlig bør være på 70-80 sier det seg selv at det er for lite. Men vekten fortsetter å krype oppover, sakte men sikkert, så vi avventer, men kontakter spiseteamet på barneavdelingen for sikkerhetsskyld. Etter et møte på sykehuset får vi konstatert at vi har en baby med spisevegring, men enn så lenge får han i seg nok væske og kalorier til at han klarer seg. Jeg blir beroliget, og ser at gutten spiser mer bare jeg får slappet nok av. Dette var i desember, og julen ble fin, selv om vi talte milliliter hver eneste måltid.

Utover i januar ser vi igjen at han spiser dårligere. Grøten som før var namnam, er nå helt grusom. Dette skjedde etter at jeg var så frekk at jeg prøvde å gi ham middagsglass. Han har dårlige dager, jeg jobber med å slappe av, og det tar seg opp igjen. Utover i februar har han noen veldig gode dager, med måltider opp mot 100 ml (selv om de egentlig burde være 120-150), og vi rekker å tenke at NÅ løsner det! Så smeller det...

Gutten lukker munnen, nekter å suge. Han biter på flasken, spytter, freser, og blir rasende om vi maser for mye. Han spiser kun på ammeputen i sofaen, det er kun mamma som får gi mat, vi må ha tven på, og det må være ro i stua. Igjen er vi nede i 30-50 ml pr måltid. Jeg fikk beskjed av spiseteamet at jeg skulle kontakte dem om jeg syns det ble "for gale", og 18 februar fikk jeg nok. Jeg fikk time på sykehuset allerede neste dag. Når vi kommer opp på sykehuset blir han undersøkt på alle mulige vis, og leger og sykepleiere sier at vi har et prakteksemplar av en gutt. (Som om vi ikke visste det, lizzm!) Han smiler og flørter, og viser seg virkelig frem fra sin beste side. Helt til han må spise. Da fikk legene se hvordan han vegrer og spytter, og etter litt diskusjon var dommen klar. Sonden må inn igjen, slik at han kan få en liten pause fra spisemaset. Det har også blitt sendt henvisning til spiseteam i kommunen.

Så nå har vi igjen baby med slange, og vet du. Jeg ble så lettet at jeg hulkegråt! Jeg trenger ikke lenger være redd for at han skal bli dehydrert. Jeg kan faktisk ta ham med på middagsbesøk hos besteforeldrene, uten å grue meg til han skal ha mat! Jeg trenger ikke bekymre meg hvert eneste sekund hele dagen. Han skal få flaske først, og så sonder vi det han ikke orker. Grøt og pureer tar vi litt som det kommer, og han skal få tilbud hver dag, men helt uten mas. Vi har nå hatt sonde i et døgn, og skuldrene mine er flere hakk lavere. Og i natt har jeg sovet bedre enn på lenge!

Og guttungen selv, han er strålende fornøyd selvsagt. Han slipper jo å spise mer enn en han vil selv!

Permisjonslivet

Når man er i permisjon ser man for seg kaffe latter, trilleturer i ro og mak (gjerne med lydbok i øret), rent hus, tidlig henting av storesøsken på sfo og middag fra bunnen hver eneste dag. Gjerne med fløffi cupcakes til dessert, velstelt mor og telys på bordaet. Jeg har bare en ting å si. I call bullshit!

Dagene starter altfor tidlig. Jeg er velsignet med en baby som vet at man skal sove om natten. Han får en flaske i søvne (pga lett spisevegring, men det kan vi komme tilbake til senere) i 23.30-tiden, og sover så til det er morgen. Det er bare det at "morgen" kan variere fra 04.30 til  06.00. Altså, jeg har ikke noe i mot å stå opp i sekstiden, altså. Da står mannen opp, og jeg kan da faktisk få dusje uten publikum. Men alt før seks er natta. Det er bare det at Liamsen ikke helt har skjønt det enda. Jeg vekkes av klagelyder fra sprinkelsengen, og når jeg titter oppi får jeg et stort smil og et fornøyd hviiin. GOD MORGEN, MAMMA! Prøver jeg å gi ham flaske i sengen drikker han max 20 ml, før han blir forbanna. Og når han blir forbanna, ja da høres det! Han griner ikke, gutten. Han freser og skriker som en illsint grevling. Vanligvis ler vi litt av lydene hans, men før seks om morgenen er det ikke akkurat musikk... Så da står man opp da, steller og kler på, gir flaske på ammeputen i stua med Lille Miss America og annet trashy tv som underholdning, mens man prøver å ikke sovne fra hele greia. Og når han så har spist og er fornøyd, og hu mor klarer å holde øynene åpne uten tape. DA skal han sove da! Er jeg heldig kan jeg snike til meg en halvtime-time på sofaen, men vanligvis vil storebror på seks høre at tven er på og komme inn i stua. Da er det playstationtid, for playstation er jo MYE kjekkere på morgenen. Eller om natta, som vi andre kaller det. Nettene har altså blitt forkortet med en 30-40% effektiv sovetid. Gøy.

Noen er også heldige å få babyer man kan legge fra seg over alt, så ligger den der og blomstrer. Eller sover, alt ettersom. Liamsen var også en slik baby i starten. Men plutselig fant han ut at oppå mamma var det beste stedet man kan sove på dagtid. Man får da det som på folkemunne kalles borrelåsbaby. Den sitter fast der. Legger man den fra seg, våkner den. Og alle som har hatt baby vet hva som skjer om babyer ikke får nok søvn. Det blir sure babyer av slikt. Så da plasserer man seg i sofaen med drikke og fjernkontroll innen rekkevidde, og man passer på å tisse før man setter seg. Og ofte, minst en gang daglig, glemmer man en av tingene. Man vil da enten tørste nærmest ihjel, bli sittende med overfyllt blære, eller man blir stuck med trashy tv av typen TLC. (TLC står vistnok for The Learning Channel, men hva man lærer av den kanalen kan diskuteres...) Det sier seg selv at man ikke får drukket mye kaffe latte eller bakt noe særlig med cupcakes med borrelåsbaby. Derimot får man støl rumpe, og masse såkalt hviletid. For det er bonusen. Man kan faktisk duppe av litt selv. Hvilket trengs når morgenen starter i halv fem-tiden.

Når man har et ekstremprematurt barn, så vil det naturlig nok føre med seg en del ekstra. Helsestasjon hver uke for veiing (fordi hu mor har angst for at gutten ikke legger på seg nok), fysioterapi, lege på helsestasjon, lege på sykehus, og nå etterhvert blir det også møter med spise- og ernæringsteam på sykehuset. Enn så lenge har jeg hatt minimum to slike avtaler i uken, i tillegg til foreldresamtaler på skolen til de to eldste. Med en baby som trives best hjemme, som blir stresset av å være for mye på farten, og som ikke liker å spise i fremmede sofaer, ja da blir man liksom hjemme de dagene man ikke skal noe, slik at babyen får litt ro. Det blir jo en lunchdate i ny og ne, og kanskje et kaffebesøk. Men jeg begynner å bli ganske lei av min egen stue, for å si det sånn.

Men jeg må jo innrømme at jeg koser meg også. Det er ganske deilig å sende mannen min og de to store barna avgårde om morgenen, og vite at jeg ikke skal en dritt den dagen. Særlig om det er dårlig vær. (Skadefro much?) Liam har heldigvis samme smak som meg når det kommer til tv, så han gjør seg ikke vanskelig om jeg se noe litt voksnere enn Drømmehagen og Teletubbies. Dessuten, babysmil... Babysmil må være noe av det deiligste i hele verden, og alle bekymringer for spisevegring og senskader etter en ekstremprematur fødsel forsvinner i det øyeblikket han smiler. Nå er det også liiiiike før han ler, sånn på ordentlig!

Og det er jo selvsagt komplett umulig å ikke kose seg rundt denne tassen da!