Litt action i hverdagen skader vel ingen?

Det kan se ut til at minsten synes hverdagene er kjedelige. Vi er liksom bare hjemme, ser på tv, sonder, leker på gulvet, sonder, skifter bleie, lager middag, sonder og ser litt mer på tv. Jeg forstår jo godt at det blir kjedelig i lengden, og det ser ut til at Liamsen selv evner å finne løsninger.

Onsdag startet vi dagen med å finne en sondeløs Liam i sengen. Et stk stort glis, en sonde som dinglet, og en mor som sukket tungt. Da var det bare å komme seg i klærne, pakke i bilen, og avgårde til sykehuset med oss. Vi har vært innom barneavdelingen 4D noen ganger, og møtte en blid sykepleier i heisen. "Jaja, dere er tilbake alt?" Jeg kunne jo ikke annet enn å bekrefte, og forklarte at Liamsen hadde funnet det for godt å rive ut sonden en eller annen gang i løpet av natta.

I heisen på vei til barneavdelingen.

Vi begynner å føle oss hjemme her etterhvert.

 Vi melder oss i luken, og får beskjed om å sette oss ned å vente. Vi kommer i prat med en koselig dame og sønnene hennes mens vi venter, og Liamsen sjarmerer dem trill rundt alle tre. Etter en liten stund kommer en sykepleier vi kjenner fra før bort til oss, og vi går inn på et lite behandlingsrom. Her legges Liam på benken mens alt gjøres klart. Han blir helt alvorlig, så jeg mistenker at han begynner å skjønne at det ikke lover godt, når man blir lagt på benken med et papirunderlag.

Å få lagt ned sonde er ikke pent. Jeg har blitt spurt om jeg har lyst til å lære det selv, men siden vi bor så nært sykehuset ser jeg ikke poenget med det. Da kan mamma være den som trøster, og ikke den som trøkker en silikonslange inn nesa, og helt ned i magen. Så kan heller sykepleierne ha den jobben...

Lurer på om han skjønner hva som skal skje?

Tortur overstått. Ikke særlig fornøyd.

Når alt er overstått tusler vi oss hjem igjen. Endelig kan Liamsen få dagens første skikkelige måltid, og resten av dagen forløper som normalt. Storebror Leon skal i bursdagsselskap, lekser skal gjøres, og middag skal inntas. Liam får kveldsmat, og bæres ut på badet for kveldsstell og deretter legging. Men siden han liker at det skjer noe, får han det for godt å kaste opp litt. Sondebarn gjør gjerne det, siden sonden er et fremmedlegeme som dingler bak i halsen. Vi tørker, og tror vi er ferdige, når han plutselig brekker seg noe voldsomt. Jeg blir full av gulp, gulvet blir fult av gulp, og det samme blir guttungen. I det jeg legger ham på stellebordet for å få tørket av ham svineriet ser jeg det. Det har kommet melk ut av nesen hans, og den melken har rett og slett dyttet ut sonden. Så der ligger han. Sondeløs for andre gang på en og samme dag.

Vel, det er ikke annet å gjøre enn å pakke sakene og komme oss avgårde til barneavdelingen igjen. Heldigvis hadde dagvaktene gått hjem, så vi slapp i hvertfall å treffe på noen av de samme som tidligere på dagen. Sykepleieren som hjalp oss lo godt, og skrøt veldig av Liamsen som vet å holde pulsen til foreldrene oppe. Aldri så gale at det ikke er godt for noe?