It's alive!

Siden jeg både drakk alkohol, snuste som en gal, og spiste sushi til det tøyt ut ørene før jeg fant ut at Ninja hadde flyttet inn i magen, har jeg vært litt bekymret. Er alt i orden? Er det en baby eller en mutert reke eller hva? At jeg var gravid var jo noe som var fullstendig umulig, så jeg har drukket alkohol både på nyttårsaften og ved ca 4+5 uker. I mine andre to svangerskap har testen blitt positiv allerede ved 3+5, altså en uke tidligere, og jeg har selvsagt ikke rørt alkohol. Men nå har jeg altså det, jeg som "aldri" drikker! Jaja, sånn kan det gå...

Uansett, når man er litt urolig er det bare en ting å gjøre. Ultralyd! Etter å ha forhørt meg litt med ultralydjordmoren hos Fem Jordmødre i sandnes ble vi enige om 31.1. Jeg ville da være 7+3 uker, og man ville da kunne se et vitalt foster med hjerteaktivitet.

I går var dagen. Nervøs som pokker karrer jeg meg avgårde til jobb, med vondt i halsen og tett nese. Man skal da være frisk selv om man er gravid! Dessuten er det lettere å få timene til å gå på jobb enn det er om man sitter hjemme og synes synd på seg selv. Timene gikk smertefullt sakte.. Når det endelig var på tide å komme seg avgårde løp jeg omtrent ned trappene til garasjen! En halvtime senere, etter å ha gått sikkert tre kilometer rundt på parkeringsplassen på let etter klinikken, sitter jeg på venterommet. Mannen kommer heseblesende inn døra (han måtte også lete, so much for mannlig stedsans, haha!), og vi veeenter. Og veeenter. En lyshåret dame jeg kjenner igjen fra bildet kommer løpende forbi. "Beklager, vi er litt forsinket!" Jaja, selvsagt!

Omsider blir det vår tur. Jeg legger meg på benken, får gele på magen, og tenker at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle ligge her igjen. På en benk med ultralyddingsen på magen. Plutselig, midt i det grå mylderet på tvskjermen kommer en sort boble til syne. Inni boblen er det en grå reke. Og midt i reken er det noe som blinker. Et hjerte! En levende liten Ninja, med perfekte mål og perfekt hjerteaktivitet. (Og best av alt; Det var bare en!) Jeg var faktisk ikke forberedt på å føle så mye og så sterkt for den lille reka, men (med fare for å være oversentimental og sukkersøt) jeg kjente umiddelbart at dette er et ønsket barn. Uplanlagt, ja. Men absolutt ikke uønsket! Jeg kjente plutselig hvor redd jeg er for å miste den lille Ninjaen, og hvordan dette barnet hører til hos oss. Familien vår vil bli komplett nå!

Jeg gikk i lykkerus hele resten av dagen, og bildet ble sendt på mms til ymse beste- og oldeforeldre. Det er nå offisielt at vi skal ha vårt tredje barn!

Og her er det første bildet av Ninja. Mannen insisterer på å kalle Ninja for Bubba, siden den ligner på en reke. (Du vet, Bubba fra Forrest Gump. Han som jobbet på rekebåt!). Men for meg er og blir det Ninja.